Stasjonslia, som lå ved min fot, med sine bringebærbusker,
hasselnøttrær, ekorn og fugler er for alltid borte. Husene er revet ned, og
menneskene som levde der, er ikke lenger å se. Der, i denne lia, kunne jeg i
fordumsdager, følge med på nordbyensbarn, og deres lek. Fantasi og barnslig
gled, kjente ingen grenser, og det kunne gå hardt for seg. Skrubbsår og hull i
hodet var ingen sjelden vare. Den gamle jernbanestasjon, med betjent
billettluke, restaurant, Narvesenkiosk, pakkhus, smie og snekkerverksted, og
folk i travelt arbeid, vil for alltid være gjemt i meg, som et gyllent minne.
Det gamle er borte nå, og den nye tid bryter fram.
Holmestrandsfjellet står , det lar meg ikke rokke!
Jeg er den stolte eier av Holmestrandstasjonens nye hjem.
Her i mitt indre skal tog fare forbi, og reisende skal komme og gå, slik de
alltid har gjort i byen under fjellet!
Thove Bringaker
